Høyesterett avsa den 16.12.10 (Rt 2010 s 1547) dom i en sak om årsakssammenheng ved nakkeskade/whiplash etter trafikkulykke. Enkelte er av den oppfatning at dommen vil ha stor betydning for behandling av nakkeslengsaker i fremtiden. Andre mener dommen, selv om den kan se ut til å skjerpe kravene for årsakssammenheng, ikke vil ha noen stor betydning.
Jeg er av den oppfatning at dommen vil ha stor praktisk betydning. Ikke fordi den kommer med så mye nytt, men fordi alle nakkeskadde som står foran, eller befinner seg i, et erstatningsoppgjør kommer til å møte denne dommen på en eller annen måte.
KORT OM FAKTUM
Skadelidte, A, var den 2.5.02 involvert i en trafikkulykke på E 18 ved Ski. Han hadde stanset og stod stille i en Mazda 626 bak en annen bil. Bilen bak A stanset også før en annen bil med stor fart kjørte inn i bilen bak slik at den ble skjøvet inn i As bil som ble påført omfattende skader og ble kondemnert.
A ble brakt til legevakten med ambulanse. Han ble ikke sykmeldt etter ulykken, men fortsatte i arbeid frem til desember 2003 hvor han ble sykmeldt og ikke kom tilbake i jobb. På tidspunktet for behandling av saken i Høyesterett hadde A søkt om uførepensjon etter en uføregrad på 100%.
Høyesterett kom til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As uførhet og frifant forsikringsselskapet.
PROBLEMSTILLINGER I DOMMEN
Dommen oppstiller flere generelle problemstillinger. Jeg vil her skrive noe om de mest sentrale forhold som Høyesterett drøftet i dommen;
a) er en nakkeslengskade en fysisk bløtdelsskade, eller er varige symptomer på en nakkeslengskade i det vesentligste et resultat av psykiske og sosiale problemer?
b) hvilke vilkår må oppfylles for å fastslå årsakssammenheng?
NAKKESLENGSKADE – ER DET EN FYSISK BLØTDELSSKADE ELLER ET RESULTAT AV PSYKISKE OG SOSIALE PROBLEMER?
I dommen forsøker Høyesterett å gjøre en presentasjon av nyere medisinsk forskning som har betydning for årsaksvurderingen i nakkeskadesaker hvor det ikke foreligger objektive funn (WAD I og II).
På 70 og 80 tallet pågikk en debatt om hvorvidt symptomer etter et nakkeslengtraume, uten objektive funn, var et resultat av en fysisk skade eller et resultat av andre og da spesielt psykiske og sammfunnsmessige faktorer. De Fire Vilkår som har vært lagt til grunn for årsaksvurderingen siden 1998 (Lie-dommen) bygger på at en nakkeslengskade er en traumatisk påført fysisk bløtdelsskade.
Sakkyndig for Høyesterett, dr Lars Jacob Stovner ved Institutt for nevromedisin ved St. Olavs Hospital i Trondheim, viste til en del generell forskning i sin sakkyndigerklæring til Høyesterett. Denne forskningen gir Høyesterett overraskende mye plass i dommen.
Den forskning som dr Stovner viser til er, slik jeg forstår det, ment å bygge opp under hans personlige oppfatning om at varige symptomer etter en nakkeslengskade ikke er en traumatisk påført skade, men i hovedsak må skyldes psykiske og sosiale forhold ved den skadde.
En av de sentrale studier dr Stovner støtter seg til er de to studier fra Litauen utført av dr Schrader og medarbeidere. Høyesterett skriver i dommen om Litauen-studiene:
“Konklusjonen på undersøkelsen var at kollisjonene ikke førte til varige økte plager”
“… undersøkelsen gir likevel en indikasjon på at andre forhold enn de rent fysiske skader kan ha betydning for symptomutviklingen.”
Litauen-studiene har siden de ble publisert vært omstridt. I forbindelse med studien “Nakkeslengskade Diagnostikk og evaluering” (SMM-rapport Nr. 5/2000) utarbeidet av Sintef Unimed, Norsk Pasientregister på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet ble Litauen-studiene vurdert.
I SMM-rapporten fremgår følgende:
“Schrader og medarbeideres … funn fra Litauen er således basert på for små pasientmaterialer til at de er konklusive i forhold til hypotesen om hvorvidt påkjørsel bakfra fører til en økt forekomst av kroniske nakkeplager. I slike situasjoner med for små utvalg kan man også oppleve at det vi forventer skal være en positiv gruppeforskjell blir anslått til å være negativ, … Studiene er derfor ikke konklusive.”
SMM-rapportens vurdering av Litauen-studiene er helt klar. Studiene er ikke konklusive som følge av at de er basert på for små pasientmaterialer. Studiene har dermed ikke vekt som anerkjent vitenskap.
Til tross for dette har Høyesterett altså vektlagt studiene. Det er problematisk at en sakkyndig for Høyesterett feilaktig fremstiller studiene som “alment akseptert viten”. Dette er uten tvil et forhold som svekker dr Stovners vekt som sakkyndig.
Et større problem er at Høyesterett bygger på disse studiene. Det svekker uten tvil en sentral del av dommen.
Også andre deler av den forskning dr Stovner trekker frem for Høyesterett er tendensiøs og svakt vitenskapelig fundert. Blant annet viser han til en engelsk studie som delvis bygger på Litauen-studiene.
ER WHIPLASH EN FYSISK SKADE ELLER KUN PSYKISKE PROBLEMER - KONKLUSJON
Et avgjørende moment er om hvorvidt den bio-psyko-sosiale-forklaringsmodell, som dr Stovner kaller det, er “allment akseptert viten”, eller om modellen kun er å anse som en teori.
Spørsmålet besvares utrolig nok av dr Stovner selv i hans sakkyndig erklæring som er inntatt i dommen:
“Det har vært foreslått at nakkesleng i vestlige land kan forklares ut fra en bio-psyko-sosial forklaringsmodell.”
Jeg har uthevet ordet foreslått for å skille mot fastslått. Medisinske forklaringsmodeller som kun er foreslått vil aldri kunne tilfredsstille kravene til “allment akseptert viten”. Foreslåtte modeller er gjerne kun en personlig teori.
Høyesterett forstår dette og avslutter gjennomgangen av medisinsk forskning i dommen med å fastslå at årsaksvurderingen må gjøres på basis av en forståelse av at en varig nakkeslengskade i utgangspunktet og i hovedsak skyldes en fysisk bløtdelsskade:
“Til tross for den usikkerhet som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen, finner jeg det riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt. 1998 side 1565, på side 1577.”
Med dette forkaster Høyesterett den bio-psykologiske-forklaringsmodell for forståelse av varige plager etter nakkesleng. Høyesterett faller ned på at årsaksvurderingen skal gjøres i henhold til De Fire Vilkår fastsatt i Lie-dommen.
DE FIRE VILKÅR FRA 1998 - FREMDELES AVGJØRENDE VED NAKKESLENGSKADE
Årsaksvurderinger i nakkeslengskadesaker har siden Høyesteretts dom i Lie-saken, Rt 1998 s. 1565, vært knyttet til De Fire Vilkår.
Vilkårene kan kort presenteres som følger:
1. Skadelidte må ha vært utsatt for et traume som har utløst krefter tilstrekkelig til å kunne påføre en skade.
2. Symptomer som er vanlige å se hos personer som har vært utsatt for et traume må ha oppstått innen 72 timer etter traumet.
3. Plagene må ha vedvart, uten for lange symptomfrie perioder, fra ulykken og til varig fase.
4. Plagene må ikke skyldes inngangsinvaliditet eller andre årsaker, samt være forenelig med en traumatisk utløst skade.
Vilkårene er kumulative, hvilket betyr at alle må være oppfylt for at det skal kunne konkluderes med årsakssammenheng.
De Fire Vilkår er i utgangspunktet medisinske kriterier for å kunne stille diagnosen nakkeslengskade (WAD grad I og II), og hviler på at en nakkeslengskade er en fysisk bløtdelsskade.
Høyesterett skriver i dommen ikke mye om de første tre vilkår. Høyesterett mener vilkår en og to er oppfylt og tar ikke stilling til vilkår tre. Det som blir avgjørende for Høyesterett er at As plager noen år etter ulykken blir så omfattende at A har smerter nærmest i hele kroppen, inkludert armer og ben.
En slik symptomutvikling mener Høyesterett, med støtte av de sakkyndige, ikke er forenelig med symptomutvikling etter en traumatisk påført skade. Det fremgår:
“En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenelig med at skadene skyldes en bløtdelsskade,”.
Bakgrunnen for at årsaksvurderingen ved nakkeskader er så vanskelig er at mange har de samme plager uten å ha vært utsatt for en ulykke. Det øker sannsynligheten for at plagene er utløst av noe annet enn ulykken dersom det skjer en forverring lenge etter ulykken, eller dersom symptomer også oppstår andre steder enn i nakke-/hodeområdet.
Det som er forventet, og dermed forenelig, fremgår av dommen:
“Det vanlige forløpet er at man har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken, og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken,”.
OPPSUMMERING – DET MESTE SOM FØR FOR NAKKESKADDE
Dommen gir ikke så mye nytt. Det er allment akseptert gjennom flere tiår at varige plager etter en nakkeslengskade, uten objektive funn, skyldes en bløtdelsskade.
Det er videre velkjent at psykiske og sosiale problemer i tillegg til smerteplagene vil kunne gjøre situasjonen verre for den skadde. Slike forhold vil imidlertid kun helt unntaksvis være hovedårsaken til plager i den varige fasen.
Det er videre gammelt nytt at plagene som regel er verst i de første dagene etter ulykken, og at nakkesmerter ikke sprer seg til hele kroppen.
Dommen kommer altså ikke med mye nytt. Det som er oppsiktsvekkende er at dommen tar opp debatten fra 70 og 80-tallet om hva en nakkeslengskade rent medisinsk er. Jeg ser imidlertid Høyesteretts drøftelse av dette mest som et utslag av dr Stovners personlige og ikke-vitenskaplig baserte synspunkter. Dommen er derfor nok et eksempel på at mer eller mindre tilfeldige valg av sakkyndige kan få stor betydning for resultatet.
