Hva er forskjellen på medisinsk og ervervesmessig invaliditet? Både leger, pasienter og jurister blander ofte sammen begrepene.
Det er imidlertid viktig å holde dem fra hverandre. Ikke er det så vanskelig heller. Det sentrale er at medisinsk invaliditet gir uttrykk for en fysisk (eller psykisk) funksjonssvikt mens ervervsmessig invaliditet er en økonomisk størrelse som beskriver bortfall av inntektsevne.
Medisinsk invaliditet - NAKKESLENGSKADE
Ved fastsetting av medisinsk invaliditet brukes "Forskrift om menerstatning ved yrkesskade" fastsatt av Helse- og sosialdepartementet den 21. april 1997. Forskriften eller invaliditetstabellen som den gjerne kalles omfatter alle former for fysisk og psykisk funksjonssvikt. Medisinsk invaliditet kalles av og til for tabellarisk invaliditet.
Ved vurderingen tas hensyn til objektive påvisbare symptomer og subjektive symptomer. Det skal ikke tas hensyn til hvilket yrke den skadde har.
Skader som gjelder nakken er omhandlet i tabellens pkt 2. Underpunkt 2.1.1 (nedsatt funksjon + smerter) gir 0-9% invaliditet. Pkt 2.1.2 (nedsatt funksjon + smerter + nedsatt nakkebevegelighet) gir 10-19%, og pkt 2.1.3 (nedsatt funksjon + smerter + nedsatt nakkebevegelighet + påvist skjelettforandring) gir 20-30%.
Det er altså alvorlighetsgraden eller omfanget av symptomene som er bestemmende for invaliditetsgraden. Medisinsk invaliditet brukes i hovedsak til beregning av menerstatning og ulykkesforsikringer.
Ervervsmessig invaliditet
Ervervsmessig invaliditet beskriver en økonomisk størrelse og kan kalles økonomisk invaliditet. En person som før skaden hadde en inntektsevne (inntekt) tilsvarende kr 200 000 pr år, og etter skaden ikke klarer å tjene mer enn kr 100 000 er 50% ervervsmessig invalid.
I nyere mandater til spesialisterklæringer bli legen ikke lenger anmodet om å fastsette ervervsmessig invaliditet i prosent. Legene gjør det imidletid ofte av gammel vane. Og det blir som regel feil.
Ved fastsetting av ervervsmessig invaliditet vil det være nødvendig med synspunkter fra flere faggrupper. Leger kan gjøre en funksjonsvurdering, attføringskyndige kan vurdere muligheten for opptrening til nytt yrke, og arbeidskonsulenter kan vurdere muligheten for å skaffe nytt arbeid. Skadelidtes egen utprøving i arbeid/attføring gir naturligvis en viktig rettesnor.
Ervervsmessig invaliditet er særlig vesentlig å avklare ved beregning av inntektstap.
Sammenheng mellom medisinsk og ervervsmessig invaliditet
Man hører ofte fra forsikringsselskaper (og enkelte leger) at den ervervsmessige invaliditet ikke kan være så høy som skadelidte mener som følge av at den medisinske invaliditet er liten. Et slikt standpunkt bygger på en misforståelse av begrepene.
Fastsetting av medisinsk invaliditet har ikke noe med ervervsmessig invaliditet å gjøre. Og omvendt. De to former for invaliditet vurderes uavhengig av hverandre.
Det kan tenkes at en person som er 100% medisinsk invaliditet kan arbeide fullt og ikke ha noen ervervsmessig invaliditet. For eksempel kan en blind og lam person fungere i enkelte yrker. På den annen side kan det tenkes at en person med en mindre medisinsk invaliditet kan falle helt ut av arbeid og demed bli 100% ervervsmessig ufør. Et eksempel kan være en eldre konsertpianist som må amputere en finger.
Moralen her er altså at man ikke må akseptere et argument fra forsikringsselskapet om at den skadeutløste ervervsmessige invaliditet ikke kan være høy som følge av at den medisinske invaliditet er vurdert som lav.
