Formålet med erstatningsretten i vårt land er at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd. I praksis er det gjerne ytelser fra det offentlige, i form av trygdeytelser, og en erstatning fra skadevolder, eventuelt skadevolders forsikringsselskap, som sammen skal besørge full dekning av et økonomisk tap.
Flere erstatningsposter
Det er tre grupper av erstatningsposter som til sammen skal gi full erstatning. Postene er erstatning til dekning av inntektstap, erstatning til dekning av ekstrautgifter, samt menerstatning. Menerstatningen er ikke en dekning av økonomisk tap, men en dekning av hva man kan kalle tapt livsutfoldelse. Inntektstap skal naturlig nok dekke tap i inntekt, både det tap som er lidt frem til oppgjørstidspunktet og det tap som vil oppstå i fremtiden.
Ekstrautgifter - NAKKESLENGSKADE
Ved de fleste personskader påføres skadelidte kostnader som han ikke ville hatt uten skaden. Det kan være utgifter til lege, behandling, medisiner, hjelp i hjemmet og mye annet. Disse kostnader kalles gjerne samlet for skadelidtes ekstrautgifter og skal dekkes som en del av erstatningsoppgjøret. På samme måte som ved inntektstap deles gjerne denne posten i to; påførte ekstrautgifter frem til oppgjørstidspunktet, og fremtidige ekstrautgifter for perioden etter oppgjørstidspunktet.
Det er ikke alle former for utgifter skadelidte kan tenkes å bli påført etter en skade som vil være mulig å få dekket. Og det oppstår ofte uenighet med forsikringsselskapet med hensyn til hvor langt selskapets plikt til dekning går.
Et utgangspunkt og en ramme for de utgifter som skal dekkes er hva som kan karakteriseres som "rimelige og nødvendige utgifter". Hva som faller innenfor "rimelig og nødvendig" kan være vanskelig å fastslå i det enkelte tilfellet. En ting som også gjør dette vanskelig er at det medisinske synet på hva som er hensiktsmessig behandling varierer over tid. Årsaken til at det medisinske synet på behandling er i forandring er knyttet til at det medisinsk fremdeles er uklarhet og uenighet omkring hva skaden nakkeslengskade (whiplash) medisinsk sett består i. Det sier seg selv at det vil være uenighet omkring hva som er nødvendig behandling så lenge det er usikkerhet knyttet til hva skaden fysisk består i. Men på enkelte områder foreligger en viss avklaring med hensyn til hva som er "rimelig og nødvendig".
Legeutgifter - PERSONSKADE
Det er på det rene at utgifter som man kan få refundert av det offentlige ikke vil være dekningsmessige ovenfor et forsikringsselskap. Det foreligger således en plikt til i første omgang å forsøke å få den aktuelle kostnaden dekket av det offentlige og da særlig av trygden. Det gjelder både utgifter til lege, medisiner og annet.
Dersom trygden ikke dekker legebesøk knyttet til behandling som er nødvendige pga skaden så dekkes det normalt greit av forsikringsselskapet. Annerledes kan det stille seg ved utredninger hos spesialister. Spesialistutredninger dekkes gjerne kun dersom det på forhånd er avtalt med selskapet. Rådet er derfor å avtale valg av utreder med selskapet.
Medisiner - WHIPLASH
Medisiner, gjerne smertestillende medikamenter, som er nødvendige som et resultat av skaden, og som ikke dekkes av trygden, skal dekkes av forsikringsselskapet. Smertestillende medisiner er rimelige og nødvendige innenfor medisinsk forsvarlige grenser. Det anføres enkelte ganger fra forsikringsselskapet at medikamentbruken er mer omfattende enn hva som er medisinsk forsvarlig og av den grunn ikke dekker kostnaden. Dette blir en vurdering av hva som er medisinsk riktig i den enkelte sak.
Behandling - NAKKESKADE
Utgifter til behandling er ofte en stor kostnad for nakkeslengskadde. Og ikke sjelden er det uenighet med forsikringssleskapet om dekning av disse utgifter. Forsikringsselskapenes praksis omkring dekning av behandlingutgifter er et godt eksempel på at skiftende medisinske oppfatninger medfører store utslag i erstatningsretten.
Før den internationale konsensusrapporten "Quebeck Task Force" (QTF) ble fremlagt i 1994 var oppfatningen blant norske leger at aktiv behandling, gjerne i form av fysioterapi, var nødvendig for nakkeslengskadde i mange år, gjerne livet ut. QTF har endret norske legers syn på nødvendigheten av aktiv behandling dithent at fysioterapi nå kun gjerne tilstås for en periode som begrenses til de første årene etter skaden. Forsikringsselskapene har naturligvis etablert en tilsvarende praksis og dekker nå sjelden fysioterapi mer enn en kort periode.
Etter mitt syn er forsikringsselskapenes tolkning av QTF for ensidig. Av rapporten fremgår at det i enkelte tilfeller, når det er medisinsk enighet, kan være hensiktsmessig med aktiv behandling også i lengre perioder.
En annen ting når det gjelder omfanget av behandling er at en rekke skadelidte rapporterer om betydelig effekt av for eksempel fysioterapibehandling. For enkelte har behandlingen den effekt at deres funksjon holdes på et høyere nivå enn uten behandlingen. I disse tilfellene, og spesielt om det økede funksjonsnivå medfører at den skadelidte kan fortsette i arbeid i større grad enn uten behandlingen, forundrer det meg at selskapene avviser dekning av behandlingskostnader. En konsekvens kan bli at selskapene for å spare kostnader til behandling pådrar seg en langt høyere kostnad til dekning av et fremtidig inntektstap.
Felles interesse
Både skadelidte og forsikringsselskapene har naturligvis en felles interesse i å holde skadelidtes funksjonsevne på et så høyt nivå som mulig. Siden det fremdeles er mye usikkerhet om nakkeslengskader bør problematikken omkring behandling møtes med ydmykhet. Et utslag av det bør være at dersom aktiv behandling har effekt for skadelidtes fungering så bør behandlingen fortsette i det minste inntil det foreligger en endelig avklaring av arbeidsevnen.
