LITEN SKADE PÅ BIL STOR SKADE PÅ PERSON?
- og Høyesteretts dom i Thelle-saken
Et stadig tilbakevendende problem i nakeslengsaker er spørsmålet om hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom en trafikkulykke og en personskade. At det foreligger sammenheng mellom ulykken og personskaden er et av grunnvilkårene for å ha rett på erstatning.
I domstolene har det utviklet seg en praksis i nakkeslengsaker hvor 5 kriterier må være oppfylt for at årskssammeneheng skal foreligge. Kriteriene kan formuleres som 5 spørsmål:
1. Har den skadelidte vært utsatt for tilstrekkelige fysiske krefter til å kunne bli
påført en varig personskade?
2. Har det forekommet akuttsymptomer som er vanlige å se hos skadelidte som har vært utsatt for en whiplashmekanisme?
3. Har skadelidte hatt symptomer (brosymptomer) i perioden etter akuttfasen som er vanlig å se i denne pasientgrupen?
4. Har skadeutviklingen fulgt den normale utvikling ved slike skader?
5. Kan det ses bort fra andre årsaker til plagene?
Dersom disse spørsmål kan besvares med ja, vil det kunne konkluderes med at årsakssammenheng foreligger.
KOLLISJONSKREFTER
Spørsmål 1 knyttes til en vurdering av de fysiske krefter skadelidte har vært utsatt for. Dette er normalt ikke et problem dersom bilen skadelidte satt i er sterkt skadet. Stor skade på bilen indikerer at sterke krefter også har virket på personene i bilen. Nakkeslengskader kan imidlertid også oppstå dersom skadelidte ikke har vært utsatt for en kraftig kollisjon. Ofte er det nettopp skader som har skjedd i lave hastigheter og hvor ulykken kun har utløse lavere energier som volder problemer.
Ved såkalte lavenergiskader oppstår særskilte problemer. Et sentralt spørsmål er: Hvor går grensen for når et menneske kan bli påført en varig skade? Og er det i det hele tatt mulig med tilstrekkelig sikkerhet å måle de energier skadelidte har vært utsatt for? Ingen av spørsmålene kan besvares med sikkerhet.
VI HAR IKKE KOMMET LANGT - NAKKESLENGSKADE
Det som i reliteten skjer når en lege, eller for den saks skyld en dommer, anvender de ovenfor nevnte kriterier i forhold til en skadet er at man forsøker å stille en medisinsk diagnose. Man forsøker å avgjøre om skadelidte har en nakkeslengskade.
Generelt vil jeg si at jeg syntes det er trist at vi i dag ikke har kommet lenger enn at en ofte usikker vurdering av skadene på en bil kan være avgjørende for om diagnosen kan stilles eller ikke, og altså om erstatning skal ytes. Det sier noe om hvor vanskelig og usikker diagnosestilling er på dette felt at legen, og dommeren, kan legge avgjørende vekt på en vurderinger som bygger på usikre fakta og omstridte beregninger.
THELLESAKEN - PERSONSKADE
Høyesterett har i den såkalte Thellesaken, Rt 2000, side 218, for kort tid siden avsagt en dom hvor nettopp kollisjonskrefter og årsakssammenheng var det sentrale.
Dommen viser også klart at spørsmålet om årsakssammenheng har to sider, en faktisk og en rettslig. Både faktisk og rettslig årsakssammenheng må foreligge dersom det skal være mulig å få erstatning.
FAKTISK ÅRSAKSSAMMENHENG
Maria Thelle ble skadet i en kollisjon i Hammerfest den 11.10.93. Ved sammenstøtet oppstod kun meget små skader på bilene. På Thelles bil, en SAAB, løsnet en pyntelist på støtfangeren, og kontakten til tilhengerfestet måtte skiftes. Reparasjonen beløp seg til 325 kroner. Den påkjørende bil, en Golf VW, fikk en bulk i støtfangeren, og en knekk på “skjørtet” under grillen, som kunne rettes ut med håndkraft. I Thelles skademelding ble angitt “ingen synlige skader”.
Sammenstøtet utløste altså en begrenset energi. Ved beregning av energier knyttes vurderingen opp mot den hastighetsendring sammenstøtet har ført til for den bil skadelidte satt i. I Høyesterett ble det lagt frem ulike beregninger av den hastighetsendring Thelles bil ble utsatt for. De bilteknisk sakkyndige konkluderte som følger:
Ingeniør Torstein Haug 4 km/t
Ingeniør Henrik Nesmark 3,5 og 7 km/t
Høyskolelektor Mari Mehlen 6,6-8,5 km/t
Docent Mats Y Svensson mulig over 10 km/t
At de sakkyndige spriker så vidt mye i sine konklusjoner forteller vel mer enn noe annet at man her befinner seg på et område hvor det er vanskelig å foreta presise beregninger.
Høyesterett kom på bakgrunn av de tekniske beregninger til at hastighets-endringen i Thelles bil var “klart under 10 km pr time”. Høyesterett vurderte så hvilken skadeeevne en slik kollisjon har. Når det gjelder skadeevne generelt støttet Høyesterett seg til de medisinsk sakkyndige, dr Jan Erik Ødegård, og professor Nordal. De medisinsk sakkyndige anga følgende om når skadeevne foreligger:
Dr Ødegård 6-8 km/t
Professor Nordal 10-15 km/t
(Nordals angivelse kommer ikke helt klart frem av dommen)
Etter å ha vurdert alle sider av spørsmålet om årsakssammmenheng kom dr Ødegård til at betingelsene var oppfylt, mens professor Nordal mente årsakssammenheng ikke forelå.
Høyesterett kom til at påkjørselen var en nødvendig betingelse for utviklingen av Thelles plager, og uttalte at Storebrand ikke hadde ført bevis for at plagene ikke ville ha utviklet seg uavhengig av trafikkuhellet. Høyesterett konkluderte altså med at det forelå en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og Thelles plager. Normalt vil dette være tilstrekkelig til at betingelsen om årsakssammenheng anses oppfylt.
RETTSLIG ÅRSAKSSAMMENHENG - NAKKESKADE
Høyesterett skriver imidlertid videre at det “er også et krav at de skader som oppstår som følge av” trafikkulykken “ikke fremstår som for upåregnelige og fjerne”. Påregnelighetsvurderingen er et sentralt spørsmål under vurdering av om det foreligger rettslig årsakssammenheng.
I Thelles tilfelle kom Høyesterett til at de varige plager hun fikk var “så fjerne i forhold til det opprinelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar”.
Domstolene kan altså avslå erstatning selv om trafikkulykken har forårsaket personskaden dersom retten mener at det ikke er rimelig at skadelidte skal ha erstatning.
Høyesterett mente at det var så uvanlig at man får en varig personskade etter å ha vært utsatt for så lave energier at det ikke er rimelig at skadevolder skal betale erstatning. Det er nærligende å tro at Høyesterett la vekt på, som det ble fremhevet av forsikringsselskapets advokat, at det bør være en “egenrisiko” når en bilist ikke tåler ubetydelige sammenstøt i trafikken.
KRITIKK AV THELLEDOMMEN
Det er lett å forstå at Høyesterett i denne saken finner det vanskelig å komme til at det er ulykken som har medført plagene. Men når domstolen først kommer til at Thelles plager ikke hadde oppstått uten trafikkulykken, så er det vanskelig å forstå at hun ikke får erstattet det økonomiske tap ulykken har medført.
Det er etter mitt syn trist at Høyesterett her sier at det ikke skal betales erstatning til skadelidte som er særlig sårbare. Jeg mener tvert i mot at det i vårt velstandssamfunn burde være mulighet til å ta spesielt vare på de som blir lettest skadet. Spørsmålet er jo i realiteten om erstatningsretten skal strekke seg så langt at også de aller svakeste blir vernet. Det er skuffende at Høyesterett mener at enkelte er så svake at de ikke har krav på beskyttelse.
