Vannverkenes erstatningsansvar reiser mange og til dels kompliserte spørsmål som er lite avklart i praksis.
I INNLEDNING
Tittelen arrangøren har satt på dette innlegget er
"Når inntrer erstatningsansvar".
Vannverkenes erstatningsansvar reiser mange og til dels kompliserte spørsmål som er lite avklart i praksis.
I erkjennelsen av den begrensete tid som står til rådighet og at forsamlingen består av ikke-jurister, har jeg valgt en praktisk vinkling.
Først skal jeg se litt på hvilke praktiske situasjoner som kan tenkes å utløse en erstatningssituasjon.
Deretter vil jeg se nærmere på hvilke rettslige grunnlag et erstatningsansvar eventuelt kan tenkes å bygge på.
II DET FAKTISKE GRUNNLAGET FOR ET ERSTATNINGSANSVAR
For at det overhodet skal kunne fremsettes krav om erstatning, er det en forutsetning at det foreligger en konkret mangel eller skade.
I de tilfellene jeg kjenner hvor det har vært fremsatt krav mot vannverkene, har årsakene vært:
- Dårlig vanntrykk
- Dårlig farge, lukt eller smak
- Grumsete vann
- Dårlig bakteriologisk kvalitet
- Ledningsbrudd
Som utgangspunkt mener jeg at vannverkene normalt ikke vil kunne pålegges noe ansvar for dårlig vanntrykk, vannets farge, lukt, smak eller grums.
Forbrukertvistutvalget har hatt enkelte saker til behandling hvor abonnentene har krevet prisavslag på grunn av slike angivelige mangler ved vannkvaliteten. Bare i et fåtall saker har abonnenten fått rett til et ubetydelig prisavslag.
Forbrukertvistutvalget har tidligere lagt til grunn at vannverkets leveranse av vann var å anse som et varekjøp hvor kjøpslovens regler var direkte anvendelige.
Nyere praksis i utvalget viser at utvalget har begynt å tvile på om dette var riktig, og det synes nå som utvalget bare vil imøtekomme abonnentenes krav om prisavslag hvor det kan konstateres helsefare og hvor tilstanden ikke er tilfeldig eller rent forbigående.
Et spesielt tilfelle ble behandlet av Høyesterett i 1979.
Et vaskeri hadde reist krav om erstatning mot Moss kommune som vannverkseier etter at en dampkjele var blitt ødelagt ved tørrbrenning fordi kontrollerne i kjelen som skulle hindre slike uhell ikke virket.
Årsaken var belegg av jernforbindelser på magnetene som skulle få kontrollerne til å fungere. Vaskeriet mente belegget skyldtes vannet som ble tilført fra det kommunale ledningsnettet, men fikk ikke medhold verken i lagmannsretten eller i Høyesterett, med begrunnelsen at det ikke var påvist nødvendig årsakssammenheng. Det betyr i praksis at Høyesterett ikke fant det bevist at det var vannet i den kommunale vannledningen som hadde forårsaket svikten i kontrollerne som igjen hadde ført til at kjelen ble ødelagt ved tørrbrenning.
I dommen fremkom Høyesterett også med en interessant uttalelse om ansvarsspørsmålet for vannverket i en slik situasjon som jeg vil komme nærmere tilbake til.
Sammenfatningsvis mener jeg praksis viser uttalt motvilje mot å pålegge vannverket erstatningsansvar uten at vannet er helsefarlig, eller at det foreligger ledningsbrudd. Ved ledningsbrudd er rettsstillingen helt klar. Rettspraksis har fastslått at vannverket er objektivt ansvarlig.
I det følgende vil jeg begrense min redegjørelse for vannverkets erstatningsansvar til situasjoner hvor det påvises et bakterieinnhold i vannet som gjør det helsefarlig. Til illustrasjon vil jeg trekke frem en situasjon fra min egen advokatpraksis:
Et hotell driver en typisk virksomhet basert på turistgjestedøgn og kursarrangementer. Hotellet får sitt drikkevann fra et kommunalt vannverk. En dag opplever hotellet at flere av gjestene har blitt plutselig syke med oppkast, diaré og magesmerter og verking i kroppen. Hotellet mistenkte at det kunne dreie seg om matforgiftning og kontaktet kommunelegen. Det ble straks satt i gang undersøkelser for å finne sykdomskilden. Mens undersøkelsene pågikk, ble det ikke gitt beskjed til hotellet om å treffe spesielle tiltak.
I samråd med kommunelegen foretok næringsmiddelkontrollen inspeksjon på hotellet uten å avdekke mangler ved hygienen.
Det oppsto etter hvert også en teori på hotellet om at sykdommen kunne være omgangssyke som en av gjestene hadde brakt med seg. Med sikte på dette, traff hotellet tiltak med utlufting, skifting av ventilasjonsfilter etc., før et nytt stort kursarrangement skulle ankomme hotellet. Hotellet mente man hadde fjernet den mulige sykdomsårsaken ved tiltakene som var satt i verk.
Man foretok seg derfor ingenting overfor de nye gjestene.
Det viste seg raskt at sykdomsårsaken ikke var fjernet, da det oppsto nye sykdomstilfeller hos de nyankomne gjestene.
Hotellet fant det da nødvendig å koke vannet og utdele mineralvann til gjestene, fordi man regnet det som overveiende sannsynlig at sykdomskilden var å finne i vannet fra det kommunale vannverket.
Samtidig med at hotellet satte i verk tiltakene, varslet man gjester som hadde bestilt rom i den samme uken om at de ikke måtte komme.
Hotellet ble påført et betydelig tap ved at gjester som hadde bestilt, måtte avbestille, og gjester som var blitt syke, nektet å betale for oppholdet på hotellet. Hotellet hevdet dessuten at presse- og TV-oppslagene om sykdomsutbruddet hadde skadet hotellets omdømme på en måte som ville føre til tap av inntekter.
Dette tapet krevet hotellet erstattet fra vannverkseieren, fordi undersøkelsene for å finne sykdomsårsaken viste at vannet inneholdt et sykdomsfremkallende virus (Norwalkvirus), som måtte anses som årsaken til sykdomsutbruddet.
III RETTSLIG GRUNNLAG FOR ERSTATNINGSANSVAR
For at det skal foreligge erstatningsansvar for vannverket i en situasjon med forurenset, helsefarlig vann, er det flere vilkår som må oppfylles:
- Det må foreligge et rettslig grunnlag for å gjøre ansvar gjeldende.
- Det må foreligge årsakssammenheng mellom det skadegjørende forholdet og den konkrete skaden.
- Skaden må fremstå som en påregnelig og adekvat følge av det skadegjørende forholdet.
- Skaden må ha ført til at det har oppstått et økonomisk tap for skadelidte.
I det følgende konsentrerer jeg meg bare om hvilke rettslige grunnlag som kan tenkes anvendt for å gjøre erstatningsansvar gjeldende mot vannverket hvor det er levert forurenset, helsefarlig vann.
Kontraktsansvaret
Mellom vannverket og abonnenten er det etablert et kontraktsforhold hvor vannverkets kontraktsforpliktelse består i å levere vann som abonnenten må kunne stole på er hygienisk betryggende og ikke representerer helsefare å drikke.
Vannverkets leveranse av forurenset, helsefarlig drikkevann vil under en slik synsvinkel være et mislighold av vannverkets forpliktelse til å levere hygienisk akseptabelt vann.
Både kjøpsloven og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper gir ved mislighold motparten rett til å fremsette krav om erstatning. Misligholdsansvaret er objektivt, dvs. at om det først er konstatert mislighold av vannverkets kontraktsforpliktelse, spiller det ingen rolle for ansvarets inntreden at vannverket ikke kan sies å ha opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig.
Det er rettslig uavklart og må bedømmes som tvilsomt om domstolene vil pålegge vannverkene erstatningsansvar utelukkende begrunnet i mislighold av kontraktsforpliktelse.
Produktansvaret
I 1988 ble det vedtatt en egen lov om produktansvar. Produktansvaret kan beskrives som det ansvar en produsent av en vare som er fremstilt eller satt i ervervsmessig omsetning har for sitt produkt. Grunnlaget for ansvar er at produktet har en sikkerhetsmangel.
Ansvaret er objektivt, dvs. at det er uavhengig av om sikkerhetsmangelen skyldes at noen person tilknyttet vannverket har opptrådt uaktsomt. Det er videre på det rene at både private og det offentlige i utgangspunktet omfattes av loven.
Det finnes så vidt vites ingen domstolspraksis angående spørsmålet om produktansvarsloven vil gjelde også for vannverkenes leveranse av vann, men det er i forarbeidene til loven og i juridisk teori forutsatt at vann går inn under loven som produkt, for eksempel om vannet inneholder forurensning eller har helsefarlige egenskaper utover hva som objektivt sett kan forventes. Det er derfor grunn til å regne med at produktansvarsloven vil kunne utgjøre et grunnlag for en skadelidt til å kreve erstatning fra et vannverk som har produsert forurenset, helsefarlig drikkevann som må bedømmes som en sikkerhetsmangel ved vannet.
Det alminnelige ulovfestede ansvaret
Innenfor erstatningsretten er noen av de viktigste reglene utviklet gjennom rettspraksis og ikke lovfestet. Reglene omfatter både et skyldansvar (culpa-ansvar) hvor vannverkets ledelse eller ansatte må ha opptrådt uaktsomt for å kunne bli gjort ansvarlig, og et objektivt ansvar hvor ansvar er uavhengig av om noen har opptrådt uaktsomt.
Culpa-ansvaret
Etter norsk erstatningsrett gjelder det som en generell regel at skadevolderen blir ansvarlig dersom skaden er forårsaket ved en uaktsom handling eller unnlatelse.
Reglene i "Forskrift om vannforsyning og drikkevann" vil stå sentralt i en aktsomhetsvurdering, fordi forskriften pålegger vannverkseieren ansvaret for å forebygge forurensning av vannkilden og etablering av et internkontrollsystem.
Dertil kommer at vannforsyningen til hoteller, restauranter etc. må være godkjent av den lokale helsemyndigheten før vannforsyningen kan igangsettes. Slik godkjenning er det vannverket selv som må sørge for, og i underlagsmaterialet for søknaden om godkjennelse skal vannverket ha gitt en nøyaktig beskrivelse av vannkilden og alle forhold som kan ha betydning for bedømmelsen av vannets hygieniske beskaffenhet eller sikkerhet for øvrig. Vannverket skal normalt også opplyse i hvilket omfang og på hvilken måte vannet skal underkastes regelmessig hygienisk kontroll.
Det er endelig vannverkets ansvar å sørge for oppfølging av vannkvaliteten og iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at vannkvaliteten til enhver tid er hygienisk betryggende.
Det skulle være lett å se at mulighetene for at et vannverk kan komme i skade for å overtre en eller flere av pliktene vannverket er pålagt etter drikkevannforskriften, og at overtredelsen i et gitt tilfelle kan bli bedømt som uaktsom, er i høy grad til stede.
I mange tilfeller er det kommunen selv som både eier og skal føre kontroll med vannforsyningsanlegget.
I et slikt tilfelle vil kommunen ikke bare ha driftsansvaret som eier av vannverket, men også forvaltningsansvaret for at godkjennelses- og kontrollmyndigheten er utøvet forsvarlig.
Objektivt ansvar
Gjennom rettspraksis er det fastslått at en virksomhet i visse tilfeller kan bli holdt ansvarlig for skade som oppstår som en følge av virksomheten, uten hensyn til om virksomheten eller dens ansatte kan klandres. I disse tilfellene snakker man om et objektivt ansvar.
På grunnlag av dette ulovfestede objektive ansvaret, har rettspraksis holdt kommunen ansvarlig for skade forårsaket av ledningsbrudd på kommunale vann- og avløpsledninger, selv om uhellene har oppstått ved en tilfeldighet, uten at noen kan klandres.
For at vannverkseieren skal kunne bli ansvarlig for forurenset, helsefarlig vann på objektivt grunnlag, må normalt enkelte betingelser være oppfylt i den konkrete og aktuelle skadesituasjonen:
- Det må dreie seg om en risikofaktor ved virksomheten som er konstant. For vannverkseieren vil det alltid være en risiko at det skal oppstå vannforurensning.
- Skadevoldelsen må anses som typisk/påregnelig. Sykdomsutbrudd som følge av at man har drukket forurenset vann må sies å være typisk.
- Brukerne må utsettes for et ekstraordinært faremoment.
Det er usikkert om dette kravet kan sies å være oppfylt.
I alminnelighet er kravet oppfattet som et krav om at den aktuelle og konkrete skaderisikoen må overstige dagliglivets risiko.
Det er usikkert om man vil kunne si at det er tilfellet med risikoen hotell og restauranter er utsatt for, når det gjelder forurensning av drikkevann. Risikoen skulle for så vidt være til stede til enhver tid.
Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis på dette området, men her er det jeg kommer tilbake til Høyesterettsdommen fra 1979 om vaskeriet.
I dommen uttalte nemlig førstevoterende med tilslutning av de øvrige fire Høyesterettsdommerne:
"For ordens skyld skal tilføyes at jeg ved å foretrekke et annet avgjørelsesgrunnlag, ikke har ment å ta avstand fra lagmannsrettens konklusjoner når det gjelder spørsmålene om objektivt ansvar og gyldigheten av reglementsbestemmelsen om ansvarsfritak. Noen nærmere vurdering av disse spørsmål er det imidlertid unødvendig for meg å foreta."
Høyesteretts uttalelse må oppfattes som at Høyesterett i prinsippet ga sin tilslutning til lagmannsrettens uttalelse som gikk ut på at risikomomentet som var realisert i den konkrete skadesituasjonen ikke var av en slik ekstraordinær karakter at det kunne medføre inntreden av et objektivt ansvar for vannverket.
Så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring, er forsikringsselskapene lite lystne på å få en dom som kan skape presedens, og man søker derfor å forlike de sakene som måtte dukke opp, uten at ansvarsspørsmålet blir satt på spissen.
Min bedømmelse er at det ikke kan utelukkes at domstolene i dag vil være mer åpne for å reagere med et objektivt ansvar for vannverkseierne enn hva som var tilfellet noen år tilbake.
Trenden i samfunnet går raskt i retning av større beskyttelse av forbrukerne som ikke kan forsikre seg mot skadeforvoldelsen, noe vannverkene normalt kan.
I praksis vil det trolig bety mindre om domstolene godkjenner et objektivt erstatningsansvar for vannverkseieren, eller bare et ansvar som er betinget av utvist uaktsomhet.
Drikkevannsforskriften utgjør i alle fall den relevante aktsomhetsstandard som et eventuelt uaktsomhetsansvar for vannverkseieren må bedømmes i forhold til.
Ved så omfattende forpliktelser som forskriften pålegger vannverkseieren, vil det i de aller fleste tilfeller hvor et erstatningsansvar har aktualitet, også foreligge grunnlag for å konstatere uaktsomhet fra vannverkets side.
Det er tilstrekkelig for at vannverkseieren kan ilegges erstatningsansvar for forurensningsskaden på grunnlag av skyldansvaret i de alminnelige ulovfestede ansvarsreglene.
Skyldansvaret vil kunne anvendes både som et supplement til produktansvaret eller istedenfor dette.
Forurensningsansvaret
Forurensningsloven inneholder i kap. 8 regler om erstatning for forurensingsskade.
Etter lovens § 55 blir eier av fast eiendom, gjenstand, anlegg eller virksomhet som volder forurensningsskade, ansvarlig uten hensyn til egen skyld, dvs. objektivt ansvar.
Ansvaret forutsetter at vannverket selv har voldt forurensningsskaden. Dette oppfatter jeg slik at det ikke er tilstrekkelig at vannverket har levert forurenset vann for at ansvar etter loven skal inntre, og erstatningsansvar for vannverket etter reglene i forurensningsloven er derfor normalt lite praktisk.
Et spesielt tilfelle ble behandlet av Agder lagmannsrett høsten 1998:
Kristiansand kommune hadde i 1993 utført arbeider på den kommunale kloakkledningen som lå i samme grøft som vannledningen fra det kommunale vannverket.
Samtidig med at arbeidene på kloakkanlegget pågikk, ble ca. 80 personer matforgiftet av Norwalkvirus, i en spisebar og kiosk i Vågsbygd, som fikk vann fra det kommunale vannverket.
Eieren av spisestedet krevet erstatning av kommunen i egenskap av å være eier av kloakkledningen som angivelig hadde forvoldt forurensningsskaden. Som juridisk grunnlag for erstatningskravet ble det vist til forurensningsloven § 55.
Eieren av spisestedet mente at forurensningen skyldtes innsig av kloakk i vannledningen med den følge at vannet ble forurenset og helsefarlig, og at bl.a. grønnsaker som ble vasket i vannet ble sykdomsfemkallende.
Eieren av spisestedet tapte i byretten, men vant i lagmannsretten.
Det ble merkelig nok ikke anført som grunnlag for ansvar at kommune var ansvarlig i egenskap av vannverkseier og leverandør av det forurensede drikkevannet, noe som ville ha gjort bevisføringen betydelig lettere for skadelidte.
Etter mitt syn ville kommunen også kunne blitt erstatningsansvarlig i egenskap av vannverkseier og eier av ledningsnettet.
Sammenfatningsvis viser denne gjennomgangen at både lovfestet og ulovfestet rett går langt i å oppstille ansvarsregler som vil kunne danne grunnlag for at eieren av et offentlig eller privat vannverk idømmes erstatningsansvar overfor skadelidte som har drukket forurenset drikkevann.
