Oslo skifterett og byskriverembete avsa i november 2003 en interessant kjennelse om hvorvidt tidligere samboer hadde opparbeidet eierandel i leilighet formelt eiet av nå avdød samboer. Samboerforholdet hadde vart i ca. 16 år.
A (kvinnen) ble samboer med B (mannen) i 1986. De hadde fra før et felles barn, født 1983. De var begge av utenlandsk opprinnelse. Rett før B kom til landet, kjøpte A leilighet for kjøpesum kr 295.000,-, som ble finansiert ved lån på kr 240.000,- samt kr 55.000,- i egenkapital fra salg av tidligere leilighet.
A og B var samboere frem til oktober 2002, og A døde ultimo oktober 2002. Det ble åpnet offentlig skifte, og B reiste sak mot A’s dødsbo med krav om å få tilkjent kr 600.000,- fra dødsboet. Boet besto i det vesentlige av leiligheten som nå var verdt ca. kr 1,2 mill.
Det var på det rene at B mesteparten av den tid samboerforholdet varte hadde hatt betydelig høyere inntekt enn A.
Retten slo innledningsvis fast at det i juridisk teori og rettspraksis er åpning for at betaling av forbruksutgifter er et ulovfestet ervervsgrunnlag, idet det frigjør kapital til å betale lån m.m. Dette gjelder også ved ugift samliv. Sameierregelen har vokst frem som en erstatning for avtaleforholdet. Bidragets størrelse og i hvilken grad det er eller var et fellesskap rundt anskaffelsen, har betydning.
Retten måtte etter dette foreta en konkret vurdering. Retten kom innledningsvis til at selv om boligen var kjøpt inn med sikte på B’s ankomst til Norge, var A alene om selve anskaffelsen og finansieringen, herunder låneopptak.
Partenes forbruksmønster ble viet stor oppmerksomhet under forhandlingene, og selv om det ble fremlagt en rekke utfyllende og presise regnestykker som viste partenes økonomiske situasjon, og at det ut fra disse tallene var liten tvil om at B isolert sett hadde bedre inntektsevne enn A, fant ikke retten sannsynliggjort noen som helst konkret betaling av utgifter, overføring av midler, verken til A, til det daglige forbruk, eller til bank for nedbetaling av lån. Retten konkluderte således med at det ikke var sannsynliggjort at B hadde bidratt til den felles husholdningen i en slik grad at det kunne skape en eierandel i leiligheten. B hevdet forgjeves at han hadde gitt betydelige beløp hver måned kontant til A, til dekning av livsopphold, regninger etc., men uten at dette kunne dokumenteres.
Konklusjonen må således være at samboere som vil unngå diskusjoner og rettstvister etter at samboerforholdet opphører, bør sette opp skriftlige avtaler der dette avklares. Samboere har som kjent ingen arverett etter loven, og i dette tilfellet gikk arven fra avdøde A til hennes barn fra tidligere ekteskap, samt det fellesbarnet hun hadde med B.
Dommen ble ikke anket, og er således rettskraftig.
