Det har i den senere tid vært flere presseoppslag om politikere og fagforeningsmedlemmers krav til regjeringen om å instruere styret i selskaper med statlig majoritet om å ta andre hensyn enn bedriftsøkonomiske.
Et aspekt i denne forbindelse av betydning, men som i mindre grad har vært fremme, er hvorvidt aksjelovgivningen setter opp forbud mot vedtak som begunstiger slike formål. Det er vel kjent at aksjeeiere ikke har direkte instruksjonsrett overfor styremedlemmer, men at disse svarer overfor generalforsamlingen som organ. Hertil kommer det også at aksjelovgivningen har bestemmelser som forbyr styret og andre å foreta noe som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Etter omstendighetene vil beslutninger som ikke er bedriftsøkonomisk motiverte, men som er motivert ut fra mer diffuse formål som ”opprettholdelse av sysselsetting i distriktene” eller andre i og for seg gode samfunnsmessige formål, og hvor staten som stor, men ikke eneeier, har politiske interesser ut over de bedriftsøkonomiske, kunne representere et brudd på forbudet mot å forfordele visse aksjegrupper på andre aksjonærers bekostning. Realiteten i slike tilfeller blir jo nettopp at visse aksjonærminoritetsgrupper i så fall subsidierer det som ellers anses som et samfunnsmessig ansvar.
Så langt har regjeringen ikke falt for populistiske innspill av denne karakter. Det er å håpe at de også i fremtiden vil fylle den politiske verktøykasse med andre redskaper enn å pålegge styret i enkeltbedrifter hvor staten har en betydelig eierandel, et særansvar i forhold til det øvrige næringsliv.
